"Hva er idrett for meg?"

Les Renate Svinning sine ord om hva idrett betyr for henne. Renate ble kåret til årets ildsjel i Klæbu i 2019 for sin innsats for Klæbu IL Funkis. Men Renate har skrevet denne teksten først og fremst som mamma.

"Hva er idrett for meg?

Jeg er en mamma til tre barn, en funksjonshemmet og to funksjonsfriske.

Da jeg var liten jente spilte jeg håndball og danset ballett. Pappaen min var trener i barneårene, men sluttet når vi gikk over til ungdomsidretten.  I mine øyne var han den beste treneren som fantes, han som brydde seg om alle og så alle. Han er dessverre død nå.

Jeg var ikke den beste spilleren på laget eller den mest populære. Snarere tvert imot. Men jeg fikk spille like mye og ble like mye sett som de andre. Jeg hadde også en mamma som heiet på meg og støttet meg. Som bakte kaker, stod i kiosk, var med på kamper og treninger, trøstet, jublet og hadde alltid et plaster på lur.

Jeg sluttet i idretten da jeg var 14 år. Det var flere årsaker til dette, og det ble aldri så jeg startet opp med organisert idrett igjen.

Livet gikk og jeg fikk barna mine.

Så da mine barn ble store nok til å begynne med idrett, bestemte jeg meg for at jeg ville være en del av deres idrettshverdag på lik linje som mine foreldre var for meg.

Jeg ble den mammaen som var trener en stund, men gikk mer over i en omsorgsrolle. Mens de andre tok seg av treneransvaret var jeg den som stod på sidelinjen som «oppmann». Som var den som plastret, fylte flasker, oppmuntret, lyttet, bakte kaker, vasket drakter, tok papirarbeidet og slike ting.

Så ble min midterste sønn stor nok til å begynne med idrett. Han er funksjonshemmet og det fantes ingen tilbud for han, så jeg startet et all-idrettstilbud for barn og unge med ulike utfordringer og som trengte litt ekstra tilrettelegging.

Jeg har vært en del av barne- og ungdomsidretten siden 2009, uansett om de har hatt en funksjonsnedsettelse eller ikke.

Så hva er egentlig idrett for meg?

Idrett for meg er både en berikelse og en forbannelse.

Idrett er inkludering men også ekskludering. Det er en enorm mestring, men også følelse av å mislykkes og ikke være god nok. Det er samhold og utenforskap. Det er lykke og det er ulykke.

Jeg har fått ta del i hele spektret.

For idrett er en skummel arena og ferdes på for barn, unge og voksne, slik som det er i samfunnet generelt.

Det er en arena hvor de tidlig kan risikere å bli målt på sine prestasjoner av seg selv, trenere og med-utøvere. Det er en plass man knytter sterke vennskapsbånd, men også en plass man kan få bitre fiender.

Så hva mener jeg er vårt ansvar? Hvordan skal vi leve opp til mottoet idrettsglede for alle? (absolutt alle)

Jeg mener det aller viktigste er å se selve mennesket, ikke diagnosen eller utfordringen. Se på barnet/ungdommen med respekt, lytt til han eller henne. Sett deg inn i deres måte å se verden på. Se forbi utfordringen eller rampete oppførsel. Ta dem på alvor.

Se potensialet. Se på hva utøveren din mestrer og ta utgangspunkt i og bygg videre på det. Se på han eller henne som en ressursperson. Prat med utøveren og lytt til hans eller hennes ønsker og drømmer.

Se på deg selv som heldig som får ta del i deres tanker og følelser. Se på det som en berikelse og ikke en byrde. For noen er du den som faktisk brydde seg den uka, som faktisk tok deg tid til å lytte, den ene klemmen han eller hun fikk.

Alle har rett til å drive med det som er meningsfylt for dem, så er det opp til oss trenere og støtteapparat og gjøre deres ønsker mulig.
Generelt som trener og leder har vi et ansvar for utøverne våre, det er utøveren som skal ha hendene på rattet, det er deres prosjekt, ikke vårt.

Vår jobb er å skape en god relasjon til utøveren og legge til rette for den videreutviklingen utøveren ønsker. Vi skal trøste, oppmuntre, backe opp. MEN vi skal IKKE sy puter under armene på dem. Vi skal pushe dem, utfordre dem, stille krav til dem. Hvis ikke kommer de ingen veg. MEN vi SKAL gjøre det med respekt, forståelse og tålmodighet. Vi MÅ la dem prøve å feile. Vi må la dem falle og slå seg på flere måter, både fysisk og mentalt. Men vi skal være det sikkerhetsnettet som skal stå under å ta imot, og hjelpe dem på beina igjen.

Ikke undervurder barna og ungdommene.

Alle er like viktige og det aller viktigste er å ta vare på idrettsgleden og leken!!

Jeg var så heldig å få arrangere en paraidrettsdag nylig, og fikk ta del i og vise frem idrettsglede for alle.

Det var en som stod å så på en fotballkamp i tilrettelagt fotball. Vedkommende sa det til meg etterpå, blank på øynene. Egentlig så hater jeg fotball, men dette!! Dette er idrettsglede, dette er mestring. Det er dette som er fotball og som gir livet mening.

Når jeg ser på de utøverne som har utfordringer i livet, så har vi alle noe å lære av dem. De viser en enorm raushet for andre mennesker. Det spiller ingen rolle om det er motstanderne på fotballbanen som scorer mål, de jubler like mye. De jubler og er stolte over å ha greid å balansere over en benk, hoppet fra kanten i bassenget eller sendt en pasning til en annen spiller, enten med eller motspiller. De jubler over å få være en del av et idrettsfelleskap, at noen heier på dem og oppmuntrer dem.

Hvis vi ser hele mennesket, både individuelt og som en del av et felleskap. Hvis vi greier å se alle, ta vare på alle, respektere alle, utfordre alle på deres premisser, heie på alle, vise raushet for alle og oppriktig mene at alle er like mye verdt uansett hudfarge, legning, funksjonsnivå og bakgrunn. Hvis vi greier alt dette.

Ja da er vi godt på veg til å oppfylle mottoet idrettsglede for alle!"

©2018 Spoortz AS (tidligere 123klubb) leverer totalverktøy for effektiv klubbdrift